Toppidrett

Trenerens ledertips: Rollemodell

Vi vet at en dominerende og enerådig lederstil ikke fungerer, allikevel ser vi eksempler på dette fremdeles. Også i idretten finnes trenere med en diktatorisk stil. Men i norsk idrett kan jeg ikke komme på en slik trener som har hatt suksess i moderne tid. Derimot har de som lykkes det fellestrekket at de fungere som rollemodeller på flere plan.

Ledelse i idrett vs. arbeidslivet
En vesentlig forskjell mellom det å være trener og det å være leder, er at treneren ikke kan gjøre utøverens jobb. Det betyr at treneren ikke har noe valg enn å ha tillit til at oppgavene blir forsøk gjort på best mulig måte av utøveren. I toppidretten er treneren innforstått med at han eller hun ikke kan gjøre jobben for utøveren.

For en leder er ikke dette skille like absolutt. Dette gjør at både den ansatte og lederen vet at lederen, eller en annen ansatt, kan komme inn å redde eller rette opp en situasjon.

I idretten får utøveren 100% tillitt til å løse oppgaven, mens i arbeidslivet kan delegeringen av oppgaver være mindre absolutte og med forskjellige former for forbehold.

Trenerens oppgave blir derfor å legge til rette for at utøveren kan løse oppgavene sine på best mulig måte. Denne tilretteleggerinngangen til arbeid mener jeg mange ledere med fordel kunne benyttet oftere, og gjennom dette vist mer tillit til sine ansatte.

Treneren som rollemodell
Mange trenere som har vært gode utøvere får mye «gratis» respekt av sine utøvere. Respekten kommer primært av at utøverne vet at treneren har lykkes med den reisen de selv er i gang med og at de kan idretten meget godt. Denne respekten er ferskvare og kan kun vedvare om treneren også tilegner seg kunnskaper innen lederskap, pedagogikk, psykologi o.l. Med andre ord, skal en trener ha suksess med sine utøvere, må hun eller han ta fatt på en kontinuerlig læringsreise.

De gode trenerne er åpne omkring sin læringsreise og involverer sine utøvere i denne. Dette er å være rollemodell i praksis. Man går først, ved å vise at det er mye mer jeg må kunne og jeg blir aldri utlært. Dette smitter over på utøverne, som videre bidrar til å forme en læringskultur i gruppa.

I arbeidslivet snakkes det sjelden om hva lederen jobber med for å bli bedre. De ansatte vet at lederne går på kurs eller får veiledning. Men dette gjøres som oftest uten noen kobling til de andre ansatte eller prosjekter det jobbes sammen om. I idretten gjøres læringen mer teambasert. Noe som gjør at læringen tvinges inn i en praktisk kontekst, og ikke forblir på et teoretisk plan. 

Tilrettelegg for utvikling
I tillegg til å være åpen om sin læringsprosess, mener jeg at trenere ofte er forbilder gjennom tilretteleggerrollen de har. Ettersom treneren ikke kan være en del av det utførende teamet, slik en leder kan, blir det å legge til rette for optimale forberedelser en naturlig rolle å ta. Det er utøverne som skårer og vinner kampene, mens treneren legger til rette for at sannsynligheten blir større for dette.

Å være en slik tilrettelegger er å sette utøverne foran seg selv. På samme måte som treneren er opptatt av at utøverne skal skinne, bør lederen legge til rette for at sine ansatte lykkes.
Ved å bidra som tilrettelegger skaper vi også rom for dobbelkretslæring. Enkelkrets- og dobbelkretslæring er begreper gjort kjent av Chris Argyris, hvor enkeltkretslæring retter søkelyset på å løse et problem, mens dobbelkretslæring i tillegg retter oppmerksomheten mot å skape forståelse og læring gjennom å se på hvordan vi kom frem til svaret. På denne måten skaper vi en dypere problemforståelse som lettere kan hentes frem ved senere tilsvarende utfordringer.

Hvordan være rollemodell og tilrettelegger som leder
De to tingene jeg anbefaler deg å teste ut er:

  1. Gå foran og fortell om det du vil utvikle deg på.
    Del din læringsreise med dine ansatte. Kanskje du får noen gode innspill på veien? Sannsynligvis vil også din åpenhet gjøre det lettere for andre å spørre om hjelp når de står fast. Kan være dette blir starten på at dere sammen lærer mer av hverandre.
  2. Skill mellom når du skal være leder og når du skal være tilrettelegger.
    Jeg mener du fortsatt skal lede for å holde tak i fremdriften i prosjekter, møter o.l. Men prøv oftere å overlat oppgavene 100% til de ansatte. Skygg banen etter du har lagt til rette for at de kan starte. Når de vet at du ikke kommer til å blande deg direkte inn, kan du eventuelt spørre om det er noe du kan gjøre for dem. Men husk, du skal ikke gå direkte inn i oppgaveløsningen, selv om du faktisk vet noe om det de holder på med eller har gjort tilsvarende oppgave før. Stå i tilretteleggerrollen, først da skaper du reflekterende og læringsvillige ansatte. Vær stolt over at du kan legge til rette for at dine ansatte kan få utvikle seg og skinne!

Her er to andre tekster om hva du som leder kan lære av treneren:
Trenerens ledertips: Attraktive mål
Trenerens ledertips: Kulturbygging

Trenerens ledertips: Kulturbygging

Vinnerkultur, prestasjonskultur og mestringskultur! Flotte ord, ikke sant? Men hva i alle dager betyr dette i praksis, og er det fornuftig å bruke slike ord i egen bedrift?

Ord som prestasjons-, mestrings- og vinnerkultur gir god mening i idrettens verden. Men ikke alle har gode minner fra egen idrettsaktivitet, samtidig kan disse ordene gi assosiasjoner til å konkurrere internt istedenfor å samarbeide.

De første stegene
Kulturbygging er innledningsvis å spørre seg om hvordan dere vil ha det på arbeidsplassen? Dette er den lette delen av jobben.
Dersom dere setter av nok tid vil gode idéer og innspill komme, og sjelden blir det utfordringer med å bli enig om hvordan kulturen bør være. Pass bare på at dere ikke gaper over for mye, og prøv å formuler dere enkelt og presist. Grunnen til dette er at den store utfordringen kommer når dere skal «leve» kulturen. Jo mer presist kulturen er beskrevet, desto lettere blir den å praktisere.

Selge inn budskapet og gjenta det ofte
Når det kommer til å praktisere kulturen har ledere mye å lære av gode idrettscoacher. Kulturen må ligge fremst i pannebrasken hele tiden. Dette gjøres i idretten ved å formidle budskapet på forskjellige måter som for eksempel ved å:

  • Samle gjengen ved start av trening for å repetere hvilken kultur vi ønsker i gruppen.
  • Forsterke med direkte feedback når enkelte eller gruppen gjør handlinger som bygger opp under ønsket kultur.
  • Fortelle historier om hvordan andre lag eller utøvere har lykkes ved å følge tilsvarende kultur som dere har.
  • Evaluere sammen med utøverne hvordan kulturen blir praktisert.
  • Lage slagord eller ritualer som er med å bygge oppunder ønsket kultur.
  • Aksjonere umiddelbart dersom en eller flere handler på tvers av ønsket kultur.
  • Evaluere sammen med utøvere om kulturen som er ønsket er den rette, og gjøre nødvendige justeringer.

Det treneren gjør gjennom slike tiltak er å implementere kulturen ved å aktivt koble den til aktivitetene som gjøres i trening og kamp. For treneren gjelder det å handle i trå med kulturen, slik at utøverne følger etter. Handlingene har sterkere effekt enn praten.

Slagord
Det beste kulturbyggende slagordet jeg kjenner til er the All-blacks (New Zealands rugbylandslag) sitt:

            “Leave the jersey in a better place”

Slagordet er enkelt, og fungere som en sjekk-ut øvelse hver gang man henger fra seg drakta og går hjem fra trening eller kamp. Når dette slagordet er fremme i pannebrasken vil hver og en spørre seg: Hva har jeg bidratt med i dag for at dette laget er bedre i morgen? Helt genialt!      

Vise kulturen i små handlinger og rutiner.
Trenere er også gode til å se og formidle hvordan de enkelte handlingene og prosessene har sammenheng med den kulturen som ønskes. Små ting som å hilse på hverandre når man møtes til trening oppleves kanskje som banalt og uviktig. Men over tid blir dette en måte å se hverandre og tilkjennegi at alle i gruppen er viktige for å nå resultatene som det siktes mot.

Naturlig at ferdighetsforbedring gir konkurransefortrinn
Idretten har den fordelen at den har en kultur for å øve, ettersom trening er grunnmuren i all idrettsaktivitet. Derfor er det lett å få utøvere til å også trene på å tilstrebe ønsket kultur, selv om dette sjelden ses på som en kjerneaktivitet av utøverne selv.

Fot i bakken
På idrettsbanen er «alt» synlig. Som trener stopper du treningen når ting gjøres feil, så roser du når det går som det skal. Det gjelder å avbryte feil før det blir en vane og la riktige handlinger bli repetert ofte, slik at de sitter i ryggmargen. Slik jobbes det også for å forsterke rett kultur.


Hva kan du gjøre når du leder ditt team      

  1. Ta grep for å forme kulturen. Alle organisasjoner har en kultur, det er opp til deg å se til at det blir en god kultur istedenfor en negativ kultur.
  2. Få andre med deg i kulturskapingen. Dersom du er den eneste som prater om kulturen blir det fort oppfattet som dine personlige meninger, og gjennomslagskraften blir borte.
  3. Check-out! Ved møteslutt og avslutninger av oppgaver. Sett av tid til å spørre gruppen: – Hva har vi blitt bedre til? – Hvordan har vi utviklet oss gjennom dette arbeidet?
    Svarene er ikke nødvendigvis alltid like viktig. Det vesentlige er at du indirekte sier at det er slike spørsmål alle skal stille seg når de går ut av døra og forlater et stykke arbeid. (Husk «Leaving the jersey in a better place»)
  4. Forsterkning. Se om du kan identifisere når enkeltpersoner eller grupper praktiserer ønsket kultur. Fremhev dette i plenum.

Så min utfordring til deg er å ta tak i formingen av kulturen sammen med dine kollegaer, dersom dette ikke allerede er gjort. For så å videre praktisere dette gjennom check-out og forsterkning.

Lykke til!

Trenerens ledertips: Attraktive mål.

Tap og vinn med samme sinn er det noe som heter. Vel, de som blir skikkelige gode gjør dette bare på overflaten. Fordi det betyr mye å vinne og det svir å tape. Derfor kjemper de beste hardere enn andre. Hvor hardt kjemper ditt team?

Du har kanskje hørt om metoden SMART-mål, hvor hver av bokstavene i ordet smart står for en egenskap ved et godt mål.

S=Spesifikke
M=Målbare
A= Achievable (oppnåelig) eller Attraktive.
R=Relevante
T= Tidsbestemte

Det finnes mange varianter av SMART-mål metoden, og jeg ser spesielt at bokstaven A blir brukt forskjellig. Jeg anbefaler grupper å rette oppmerksomheten mot attraktive mål. At målet skal være achievable/oppnåelig gjøres uansett dersom man følger de andre bokstavene.

Attraktive mål

Idrettstrenerne med suksess er gode til å sette attraktive mål. Treneren gir den enkelte attraktive individuelle mål, samtidig som hun eller han får laget til å jobbe mot attraktive fellesmål. Fellesmål gjør at alle ser sitt bidrag som viktig, og gjør at alle inkluderes i arbeidet som legges ned.

Et attraktivt idrettsmål spiller ofte på følelsen som søkes ved måloppnåelsen. Det kan være mestringsgleden av å få til noe teknisk eller et taktisk samspillselement. Det kan være å føle seiersglede eller opprykksglede. Og sist, men ikke minst, det kan være å bli bedre enn konkurrenten.

Det å ha en konkurrent å jobbe mot er et virkemiddel som skaper stor innsats hos de involverte. Konkurrenter er lett å finne i dretten. Det kan være utøveren som kom rett foran deg i fjor, det kan være naboklubben eller de som er et år eldre.

Gode trenere er flinke til å skape energi hos sine utøvere via konkurransesituasjonen. Det analyseres hva konkurrenten kan som ikke vi kan, og det jobbes med taktikk for å få mest mulig ut av egne styrker og utnytte motstanderens svakheter.

Hvem kjemper dere mot?

Så hvorfor prater jeg om dette? Jo, jeg er 100% overbevisst om at dette kan skape større kraft hos alle organisasjoner og team, også utenom idretten. Riktignok ligger det å slå konkurrenten i idrettens DNA, noe som gjør attraktive mål lettere å fremkalle. Allikevel blir jeg veldig forbauset over hvor ofte jeg jobber med organisasjoner som ikke har definert hvem de skal bli bedre enn. Her ligger det et enormt potensial.

Å øke omsetningen med 10% er et kjedelig mål. Derimot å bli markedsledende innen sitt område er kjempekult.
Hvorfor? Jo, fordi dere slo de andre. Dere var best!

Å bli best, eller bedre enn, er attraktivt fordi det vekker følelser. 10% vekker ikke følelser, det i beste fall som et klapp på skuldra. Å være bedre enn konkurrenten skaper jubel og armene i været!

Så tenker du kanskje dette ikke gjelder dere for de din organisasjon eller ditt team ikke jobber i en konkurransebasert næring? Da tar du feil. Kanskje må du lette litt mere for å finne den dere skal konkurrere imot, og kanskje konkurransen skal gjelde et spesifikt felt.

Skatteetaten kan for eksempel jobbe for å bli bedre på kundebehandling enn Sbanken, som topper kundebarometeret for banker. De jobber ikke med det samme, men kundebehandlingen er relativ lik. For en medlemsorganisasjon kan det være å bli flere medlemmer enn en annen tilsvarende organisasjon.

Når det ikke er selvsagt hvem dere konkurrere mot, så skap denne konkurransen og konkurrenten selv. Det blir lettere å samle gjengen din for å jobbe mot målet når motstanderen er tydelig identifisert.

Så må dere spørre, akkurat som idrettstreneren, hva gjør motstanderen? Hva er de gode på? Hva er de svake på? Hva er deres neste trekk?

Hva kan du konkret gjøre?

  1. 1. Omformuler eller del opp store mål, slik at de blir direkte relevante og attraktiv for den enkelte. At organisasjonen skal bli markedsledende når du jobber som mekanikker hos Toyota, er ikke attraktivt. Finn ut hvilken kamp det enkelte verkstedet kan jobbe mot å vinne.  

2. Bruk motstanderen som motivasjon. Dersom dere jobber i en ikke- konkurranseutsatt næring, finn noen dere vil bli bedre enn. Det kan være en annen etat eller del av organisasjonen, eller noen som jobber med noe tilsvarende. Når dere da har konkurrenter, bli bedre enn de og ikke bare 10% bedre enn i fjor.

3. Skap kampvilje. Lag et morsomt slagord som inkluderer deres motstander. Dette vekker kamplysten. At Lillestrøm blir nevnt i Vålerengasanger, og visa versa, er ikke tilfeldig.

Lykke til med kampen, måtte de beste vinne!

Verdsett fiaskoer på toppidrettsmåten

I mange idretter er det å «takke for kampen» en handling hvor man takker motstanderen for den utfordringen man fikk av han eller henne. Det er altså ikke «takk for nå», men «takk for at jeg fikk anledning til å lære av og sammen med deg».

Jeg har jobbet med idrettsutøvere i 20 år, og det som skiller de som var lovende fra de som ble riktig gode er ofte evnen til å ta lærdom. Med lærdom mener jeg ikke bare å ta instruksjoner fra trener og omsette dette, men også å skape læringsarenaer selv.

Jakten på forbedringer
Gode utøvere spør seg alltid: «Hva må jeg bli bedre på til neste gang?». De vet at dersom et tap skal bli til seier eller en seier gjenskapes må de hele tiden jakte forbedringsområder.

“Failure is an event not a person” -Zig Ziglar

Min opplevelse av de fleste organisasjoner og bedrifter er at de skynder seg videre når de har tapt en kamp. Dette kommer nok mye av at det alltid er nye oppgaver og utfordringer som venter. Nye oppgaver er kjærkommende forstyrrelser som gjør at man ikke trenger å tenke på vonde fiaskoer og tap. Men er da ikke sjansen større for at de samme feilene gjentas?

Bedrifter vs. idretten
Forskjellen på bedrifter og idrettsutøvere er at idrettsutøverne vet at de sannsynligvis kommer til å møte samme motstander igjen. Det blir derfor veldig klart at uten forbedringer vil resultatet garantert bli dårligere neste gang. Resultatene i idretten er som oftest mye tydeligere enn i arbeidslivet, men er dette en unnskyldning for bedriftene til å ikke forberede seg til neste kamp?
Istedenfor å «riste av seg tapene» og gå løs på nye utfordringer burde bedriftene gjøre som toppidrettsutøveren, nemlig kjenne litt på ubehaget av tapet eller fiaskoen for så å lære aktivt av dette. Gjennom forbedring av ferdigheter kommer resultater.

Jeg tror mange bedrifter gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke ta seg tid til å lære av fiaskoer og tap. Det er i alle fall ingen tvil om at de som har suksess i den prestasjonsdrevne toppidretten gjør dette aktivt og kontinuerlig.

Hva gjør dere når det ikke går veien?

Mer om dette:
Fremheve styrker eller jobbe med svakheter

Vil du har nyhetsbrev om team- og ledelsesutvikling? Fyll inn navn og epost nedenfor