Hvordan lærer de beste teamene av sine feil?

La oss være ærlige, å gjøre feil er ikke morsomt. Av og til er det helt forferdelig. Det å sitte og prate om feilene for å lære av dem kan virke fjernt. Så hvorfor er det slik at de beste teamene også er de som er flinkest til å lære av sine feiltrinn?

I idretten diskuteres det åpent om hva som gikk galt i forrige kamp, og dette oppleves som helt naturlig. Det motsatte ville vært absurd, for uten denne analysen blir ikke prestasjonen bedre neste gang.

Ser vi derimot på organisasjonslivet, er holdningen ofte at vi raskt går videre, både for å opprettholde momentum og for å unngå det ubehagelige ved å granske det som ikke gikk bra. Vi skal jo være hyggelige med hverandre, og da oppleves det ikke trivelig å rippe opp i feil.

Jeg kjenner både organisasjonslivet og idretten godt, og det forundrer meg at arbeidslivet ikke lærer mer fra idretten på dette området.

Men noen har knekt koden! Så hvordan lærer vi, og blir bedre, av våre feil?

De rette typene feil

Amy Edmondson utforsker i boken «Right Kind of Wrong» hvordan organisasjoner kan lære å håndtere og dra nytte av feil på en konstruktiv måte. Hun deler feil inn i tre kategorier:

• Grunnleggende feil: Dette er feiltrinn som kunne og burde vært forhindret. For eksempel når dere har en utprøvd og testet beste praksis, men ting likevel gjøres på en annen måte. Eller når en feil oppstår på grunn av slurv. I disse tilfellene er det aldri tvil om hva som har gått galt.
• Komplekse feil: Oppstår i sammensatte systemer og situasjoner. Disse feilene skjer fordi det er mange elementer å holde styr på. At feil kan oppstå er forståelig på grunn av kompleksiteten, og årsakene kan være mange. Ved å ha kontroll på mulige feilkilder, gjennom å forstå kompleksiteten bedre, vil problemer forekommer sjeldnere.
• Intelligente feil: Oppstår gjennom eksperimentering og innovasjon. Når vi prøver noe nytt, treffer vi sjelden blink med én gang. Ved å teste flere ganger på ulike måter og lære hvordan ting kan forbedres, kommer vi nærmere målet. Derfor kalles disse ofte for «gode feil».

«I have not failed. I’ve just found 10,000 ways that won’t work.»
Thomas Edison.

Hvordan skape gull av gråstein?

Hvilke feil kan vi lære mest av? Og hva kommer i veien for at vi klarer å lære av feilene?

Grunnleggende feil er ikke noe å feire. Dette fordi de er feiltrinn som burde vært unngått. Vi lærer heller ikke noe av disse feilene, annet enn at noen for eksempel burde ha lagt seg tidligere kvelden før, eller at den pålagte instruksen faktisk skulle vært lest.

Komplekse feil gir oss ny læring gjennom å forstå flere aspekter av kompleksiteten vi står i.
Når for eksempel menneskene faktisk aksepterte og forsto at jorda var rund, så de verden på en ny måte. Før dette var det stadig problemer som dukket opp som vi ikke kunne forstå rasjonelt. Grunnen til dette var at vi ikke forsto kompleksiteten vi sto i.

Intelligente feil høres ut som noe kun forskere driver med. Men her har folk flest mye å lære. Hvis vi ser på noe som ikke lykkes som bare en prøveløsning som ikke fungerte, holder vi blikket rettet mot fremgang. Å kunne utelukke noe, setter oss på et nytt spor mot en mulig løsning.

Pekeleken

Det er ofte komplekse og intelligente feil oppstår at «The blame game», som Amy Edmondson kaller det, blir et stort problem. Folk blir mer opptatt av å spørre hvem som gjorde feilen, enn hva som egentlig gikk galt. I slike situasjoner fokuserer folk mer på å beskytte sitt eget omdømme enn å lære av hendelsen. Det er også viktig å merke seg at selv når det gjøres personlige feil og glipper, er dette nesten alltid også del av en større organisatorisk svikt som kan forbedres ved å lære av det som skjedde.

Men dersom alle er opptatt av å peke på hverandre når ting går galt, er det dessverre skyldfordelingen og ikke forbedringsmulighetene som får oppmerksomheten vår.

Hvordan starte for å skape læring av feil.

1. Bevissthet om type feil. Introduser de tre typene feil som er nevnt her. Skap en forståelse slik at folk kan skille mellom forskjellige typer feil.
2. Dialog om feil. Oppmuntre til åpen dialog om feil og hvordan vi kan lære av dem. Her trenger dere kanskje først å jobbe med psykologisk trygghet generelt. Mer om Psykologisk trygghet.
3. Verdsette læring. Som leder og medarbeider må du feire egen og andres fremgang gjennom læring, ikke bare suksess via konkrete resultater.
4. Systematisk læring. Til slutt må vi utvikle og implementere systemer for å lære av feil. Det er verdt å merke seg at det er lite poeng i å gjøre dette før de tre foregående punktene er noenlunde på plass.
   NB! Dette systemet trenger ikke være komplisert. Det største problemet er ikke måten vi lærer på, men at vi ikke setter av tid til å gjøre det.

Så hvordan er det hos dere? Lærer dere noe nytt av de feilene som skjer, eller er det for mye «blame game» til at det er mulig?

Kilder, og mer om dette

“An Everyone Culture”, Robert Kegan og Lisa Laskow Lahey, (2016)

“Right Kind of wrong”, Amy Edmondson (2023)

https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-blame-game/201107/the-organizational-blame-game

https://www.exed.hbs.edu/blog/framing-failure-for-learning-innovation

Nådeløs ærlig selvransakelse med lave skuldre!

Hvordan evaluere slik at dere blir bedre?